Remisjonsfasen

Remisjonsfasen, også kjent som honeymoon-fasen, er en fase der personer med nyoppdaget diabetes type 1 får tilbake noe av insulinproduksjonen.

Mange som blir diagnostisert med diabetes type 1 bevarer noe insulinproduksjon i flere år etter diagnosen.^[1] Under remisjonsfasen begynner bukspyttkjertelen å produsere en stor del av insulinet som kroppen trenger i en periode. Høyt blodsukker over tid før diabetes blir oppdaget, gjør at mange insulinproduserende betaceller jobber dårligere, uten å bli helt ødelagte. Når diabetesbehandlingen med insulin starter, og blodsukkeret synker til mer normale verdier, får betacellene «pusterom», og kan i noen tilfeller delvis helbredes i en periode.^[2]

Det er svært individuelt hvor lenge remisjonsfasen varer – og om man i det hele tatt opplever den.^[3] Fasen starter ofte rundt tre måneder etter start av diabetesbehandlingen, men kan også komme opptil tolv måneder etterpå. Personer som får diabetes type 1 etter de har fylt 20, har rundt 34 % sjanse for å oppleve honeymoon-fasen. Hos barn og ungdom, som får diabetes type 1 før de fyller 20, er sjansen bare 15 %. Sjansen er likevel noe større for barn og ungdom dersom man er gutt, hadde få symptom før diabetes type-1 diagnosen, ikke opplevde diabetisk ketoacidose, og hadde HbA1c under 7 % tidlig i sykdomsforløpet.^[1] Honeymoon-fasen går over etter en stund.^[4]

Etymologi

Remisjon er satt sammen av re-, latin for «tilbake», og mittere, latin for «sende».^[5]

Referanser