Navigasjonsakten

Navigasjonsakten eller mer presist, Lovene om handel og navigasjon (engelsk: Acts of Trade and Navigation), var en lang rekke engelske lover som ble utviklet, fremmet og regulerte engelske skip, skipsfart, handel og handel mellom andre land og med egne kolonier. Lovene regulerte også Englands fiskerier og begrenset utlendingers deltakelse i kolonihandelen.^[1] Mens de var basert på tidligere presedenser, ble de først vedtatt i 9. oktober 1651 under det republikanske engelske samveldet.

Loven var rettet mot nederlendernes sterke stilling i internasjonal skipsfart, og bidro til å redusere deres innflytelse kraftig. Den bidro også til den amerikanske revolusjon da de engelske kolonier i Nord-Amerika kunne bare handle med England, eller via England.

Systemet ble gjeninnført og utvidet med restaureringen (gjeninnføringen av monarkiet) ved loven av 1660, og videreutviklet og strammet inn ved navigasjonslovene av 1663, 1673 og 1696.^[2] På dette grunnlaget i løpet av 1700-tallet ble lovene modifisert ved påfølgende utvidelser, endringer og tillegg av mekanismer for håndheving og ansatte. I tillegg førte en stor endring i selve formålet med handlingene på 1760-tallet – det å generere inntekter fra koloniene, i stedet for bare å regulere imperiets handel – til betydelige endringer i gjennomføringen av lovene. seg selv,^[3] og til store og betydelige opprør mot lovene.^[4]

Lovene forbød generelt bruk av utenlandske skip, krevde ansettelse av engelske og koloniale sjøfolk for 75% av mannskapene, også skip fra Det britiske ostindiske kompani. Lovene forbød kolonier å eksportere spesifikke produkter til andre land enn Storbritannia og disse landenes kolonier, og ga mandat at import kun skulle hentes gjennom Storbritannia.

Samlet sett dannet lovene grunnlaget for engelsk (og senere) britisk oversjøisk handel i nesten 200 år, men med utviklingen og gradvis aksept av frihandel ble lovene til slutt opphevet i 1849.^[5] Lovene reflekterte den europeiske økonomiske teorien om merkantilisme som forsøkte å beholde alle fordelene ved handel innenfor sine respektive imperier, og å minimere tapet av gull og sølv, eller fortjeneste, til utlendinger gjennom kjøp og handel. Systemet ville utvikle seg med koloniene som leverer råvarer til britisk industri, og i bytte for dette garanterte markedet at koloniene ville kjøpe produserte varer fra eller gjennom Storbritannia.

Navigasjonsakten ble opphevet i 1849, noe som regnes som en seier for prinsippet om fri handel over landegrensene.

Norge

Ringvirkningene var betydelige også for Norge, der skipsfarten opplevde sin første gullalder på 1690-tallet. Ettersom Navigasjonsakten bestemte at bare engelske skip, eller skip fra det landet varen kom fra, fikk frakte varer til England, ble Nederland effektivt satt utenfor trelastfarten fra Norge til England, og resulterte i en oppblomstring av norske rederier som i 1670 var oppe på en flåte på 240 skip på ialt rundt 22 000 registertonn.^[6] Også eksporten av tørrfisk og bergverksvarer, og på 1700-tallet av klippfisk fra Nordvestlandet, fikk fordel av dette.^[7]

Referanser

^ Bevan, V. (1986): The Development of British Immigration Law, London: Croom Helm
^ Purvis, Thomas L. (1997): A dictionary of American history. Wiley-Blackwell. ISBN 978-1-57718-099-9; s. 278.
^ Reeves (1792), s. 274–277
^ Cogliano, Francis D. (1999): Revolutionary America, 1763-1815: A Political History, Psychology Press, s. 23
^ McCalla, Douglas (7. februar 2006): «Navigation Acts», The Canadian Encyclopedia
^ Emblem, Libæk, Stenersen: Norge 1 (s. 141-42), forlaget Cappelen, ISBN 82-02-14174-5
^ «Norsk skipsfart i ly av navigasjonsaktene 1651-1850». kyst-norge.no. Besøkt 3. november 2021.