De fire store klassiske romaner
Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)
De fire store klassiske romaner (kinesisk: 四大名著, pinyin: Sì dà míng zhù) innen kinesisk litteratur er et konsept som var på plass allerede under Ming/Qing-overgangen.
Dikteren Feng Menglong (1574–1645) og forfatteren Li Yu 李渔 (1610–1680) var antagelig de som best etablerte hvilke disse romanene var. Det har siden den gang vært én forandring, ved at et senere verk har erstattet et eldre.
De fire klassiske romanene er:
- Sānguó Yǎnyì 《三国演义》 – ca. 1390 – (Beretningen om de tre riker)
- Shuǐhǔ Zhuàn 《水浒传》 – ca. 1573, men eldre opprinnelse – (Fortellinger fra myrlandet)
- Xī Yóu Jì 《西游记》 – 1590 – (Reisen mot Vest)
- Hóng Lóu Mèng 《红楼梦》 – ca. 1750 til 1792 – (Drømmen om det røde kammeret)
Det siste verket, Hóng Lóu Mèng, tilkom i stedet for et annet som tidligere ble regnet blant de fire store:
- Jīn Píng Méi 《金瓶梅》 – 1610 – (Plommeblomstringen i den gyldne vase)
Autoritetsdata
